Det er veldig interessant å observere det mennesket, det rasjonelle vesen idet alle rasjonelle og logiske barriere og tenke og handlemønster bryter sammen. Da er man ofte i ferd med å bli (eller mange har kanskje også blitt) spik spenna gæren. Enten det, eller så er man i ferd med å forelske seg.

Forelskelse er en lidderlig artig sak. Det er veldig interessant å innta observatørrollen i en gryende forelskelse. Har du noengang tenkt over det ? Den første gangen man plutselig oppdager noen på den måten. Det kan være noen man aldri har møtt før, men som man kommer i prat med og tenker WOW! Ellers så kan det være noen man har kjent lenge, eller vært i samme krets som uten å kjenne lenge, og som man plutselig tenker hmm.. Det hadde jeg ikke tenkt over før. Plutselig viser det seg at mennesker man trodde man visste hvor man hadde er et helt annet sted, og man blir litt nysgjerrig på hvor man faktisk har disse menneskene.

Så begynner man å forske litt da. I ordet forske legger jeg å bli litt bedre kjent med dette andre mennesket. Man begynner å prate litt med vedkommende, kanskje tar man plutselig litt mer initiativ til å prate enn hva som hittil har vært normalen. Så lærer man nye overraskende egenskaper ved denne vedkommende. Egenskaper som man tenker at jøss, tenker DU sånn ? Liker DU det ? Etc. Ting man egentlig ikke hadde trodd om vedkommende. Hittill har man klart å holde seg ganske rasjonell, men det er nå at murene begynner å vakle. For når man kommer hit så finner man seg selv gående rundt og tenke på vedkommende titt og ofte. På bussen kanskje, gående til hvor enn man skal, sittende i timen og andre steder. Mens man sitter sånn og lar tankene vandre er det uunngåelig å komme utenom ting man kan gjøre med denne vedkommende. Dette kan vi gjøre, dette liker jeg og dette liker han/hun også, og da har den logiske rasjonelle muren allerede bristet. Nå har man tillagt denne vedkommende en rekke egenskaper sånn rent ut av det blå. Man fant noen fellesnevnere her og der i samtalene, og vips så har man kalkulert ut en hel rekke andre felles egenskaper som denne vedkommende har med en selv. Og med disse egenskapene følger nye tanker om flere ting man kan gjøre sammen som begge vil elske å gjøre.

Man gjør denne andre, helt på egenhånd, mer og mer perfekt. Jo mer perfekt denne andre blir i ens øyne, jo mer hodestups forelsket blir man, og dermed går man rundt og tenker mer og mer på denne andre, og dermed ruller snøballen avgårde. Så for å summere opp så tillegger vi ofte personer egenskaper som vi syns de bør ha for å så å falle hoedstups forelsket i dem, i form av bildet av dem som vi har konstruert for oss selv. En veldig interessant prosess som jeg lar meg fascinere av.

Joda, vi er helt klart rasjonelle tenkende vesener som ikke styres av instinkter for alt i verden.