Så har ferien kommet til en ende. Nå sitter jeg her på jobb, og følte jeg hadde tiden til å plotte ned et siste innlegg fra turen. Har jeg ikke noe bedre å gjøre på jobb da ? Tja, igrunn ikke. Jeg sitter ute på service-senter Utland, og her skal jeg sitte fram til 09:30. Nå er klokka 05:52. Eneste oppgaven min her er igrunn å svare på spørsmål eller hjelpe "passasjerer i nød". For det meste klarer folk seg selv, og når jeg først sitter her ved en pc med internett så kan man jo likegjerne gjøre det. Og det er jo ikke verst da, å få betalt for å skrive innlegg ! Nei, nok om meg jeg får hente en kopp kaffe og komme i gang med innlegget.

Siden forrige innlegg hadde vi kommet til søndag 18. Dette var dagen for å besøke musikksjapper. Ifølge Erik så var det en hel gate full av musikksjapper i Shanghai. Her hadde Erik kjøpt seg en gitar, og vi følte at vi måtte ta en kikk. Undertegnede var forøvrig på utkikk etter en saxofon. Og musikkforretninger skulle det vise seg å være ja. På begge sider av en lang gate var det musikksjappe på musikksjappe med gitarer, lokale kinesiske instrumenter, saxofoner og diverse rytmeinstrumenter. Det var mye fint å se, men det ble hverken gitar eller saxofon. Derimot fikk undertegnede kjøpt seg en guido, rytmepinner samt en tamburin. Når det koster 1/5 av det man ville betalt i butikken i Norge, så er det jo verdt å ta med seg. Daniel, Eriks fetter fra Atlanta, skulle også komme denne dagen. Så Erik og Anette dro før tilbake til leiligheten for å møte ham. Jeg, HK og Espen ble igjen litt til for å kikke igjennom de musikkbutikkene vi ikke hadde rukket enda. Og jeg må jo si, du verden hva man dumper borti i Kina. I en flygelbutikk var det en herre i sort (smoking) som spilte og sang noe klassisk av noe slag. Vi stod først utenfor og så, men ble fort vinket inn i lokalet. Hva det var for en type må gudene vite, men han sang opera og spilte klaver som om det var hans oppgave her i livet (og det var det nok også). En artig opplevelse.  Etter å ha fått trålet ferdig musikkgata, tok vi taxi tilbake til Erik, der vi møtte Daniel.  Han hadde kommet inn til Shanghai på en av de lengre direkterutene som fins, 16 timer lang !!! DET er lang tid å sitte på et fly det. Nå var han ihvertfall her. Denne kvelden var vi ute og spiste med Kristine S(olbjørg) som tilfeldigvis også studerer i Shanghai det samme året som Erik. Hun studerer kinesisk, og var derfor god å ha når man skulle kjøre taxi. Så Kristine og kjæresten, Odd Are, var med på en kinesisk restaurant Erik hadde plukket ut for oss. 1221 het restauranten, og den var av den litt mer fancye typen. Litt vestlig om du vil. Her spiste vi et bedre kinesisk måltid før vi dro ut på en noe kaotisk men interessant runde barhopping. Vi startet den en plass som kanskje ikke var byens billigste sted, men igjen kanskje et av byens stiligste steder. Vi dro til en bar som heter Skybar. Denne ligger mildt sagt i skyene, nemlig i toppen av Jin Mao Building.  For en utsikt! Ikke rart at de vet å ta seg betalt. Vi fortsatte på en videre runde før vi entreet leiligheten til Erik sånn i 3:30 tiden, der vi satt oppe en liten time til før vi fant ut at det var tid for å ta kvelden.

Neste dag hadde vi 2 ting på programmet. Vi skulle sjekke ut gamlebyen, samt at vi skulle hente dressene og kjolene. Gamlebyen var flott, men det var ikke vanskelig å se at de levde av turister der. Og som på skreddermarkedet så var det pruting som gjaldt her også. Det er da man skjønner hvor blodig snytt turister blir der borte. Vi godtroende vestlige. Jeg insisterte på å kjøpe meg et sett spisepinner til meg selv, og jeg fant et sett jeg likte. Så jeg spurte hvor mye det var. 680 kuai var prisen jeg fikk. 680 kroner for et par usle pinner ? Du snakker. Altfor dyrt sa jeg, på kinesisk, og tilbydde dama 40 kuai. Hu gikk fort ned, og etter en liten budrunde der jeg begynte å gå fikk jeg de tilslutt for 60 kuai. Og hu var fortsatt blid og lattermild, noe som tydet på at det for henne var et godt salg. Jeg kunne sikkert fått de for 40 kuai hadde jeg begynt lavere og vært sta nok, men det viser jo bare hvor lurt man blir. Noe jeg merket fort var at det går raskere å prute om man gjør det på kinesisk. Så skal man på markedet er det bare å lære seg tall på kinesisk med en gang. At kinesisk nyttår var rett rundt hjørnet var også lett å se, da de pyntet med okser overalt. Vi skulle nemlig inn i oksens år. Videre satte vi kursen mot skreddermarkedet for å hente dressene og det vi hadde bestilt. Noe måtte rettes litt på men det meste var tåelig greit. Innen vi var ferdig ble det middag på pizzahut og slacking i leiligheten til Erik. Ikke alle var helt i form, og dessuten så tar det på å skulle prute hele tiden, og at det hele tiden skal skje noe.

Så var tirsdagen kommet. Planen for dagen var fake-markedet. Hvis vi ikke hadde fått prøvd oss på å prute ordentlig før, så fikk vi ihvertfall gjort det nå. Her kastet de seg over oss fra første stund. Og som vanlig var prisene veldig høye, men datt drastisk nedover etterhvert som man begynte å prute eller rett og slett bare si at det var for dyrt på kinesisk. Jensen var hard som vanlig, og prisene falt rundt ham som fluer. Det ble mye på mange. Daniel fikk seg en ryggsekk og solbriller, Espen og undertegnede fikk seg dressbagger (noe som hører med når man jo først har fått sydd seg pene dresser), og jentene fikk seg noe vesker og slikt. Slike markeder kan være slitsomme i lengden, men de må likevel oppleves da de jo er endel av kulturen. Dessuten kan man jo finne seg noe ålreit til en billig penge, hvis man gidder og liker å prute. Der er Jensen en røver. Såvidt jeg så var han innom det som var av klokkebutikker, og han var alltid inne på bakrommet der de hadde klokker av bedre kvalitet, men han fant seg aldri noe han kjøpte. Erfaringsmessig så tar slike markedsbesøk tid, og denne gangen var intet unntak. Etter en lang runde dro vi hjem og startet på prosjekt pakking. Onsdagen skulle vi nemlig fly til Beijing for å oppleve mer enn én by når vi først var i Kina. Etter en liten pakke / power nap / "fritid" - stund samlet vi troppene og dro opp til Pudong for å spise middag. Vi endte med å spise på en slags vestlig restaurant hvor de hadde et maleri som hang OPP NED! Vi passer på å bemerke dette før vi gikk, og når vi kikket inn vinduet etter å ha gått ut kunne vi se en gjeng kinesere samle seg rundt maleriet og klø seg i hodet. Ting skal ikke være lett !

Siden alle begynte å bli småslitne etter en begivenhets- og inntrykksfull uke bestemte vi oss for å "sleep in" som det heter så fint på engelsk neste dag. Men det gjaldt ikke akkurat for meg, som det a-mennesket jeg er. Ei heller gjorde det for Daniel (stakkaren hadde jo en tidsforskjell på 13 timer å komme seg etter), så jeg og han våknet en stund før de andre. Vi hadde fått vår egen leilighet, dvs. Erik hadde fått lånt leiligheten til noen i klassen hans som hadde dratt hjem til Norge i den perioden vi skulle være der. Så slapp folk å ligge på gulvet oppe i leiligheten hans. Så da både jeg og Daniel hadde stått opp tidlig, bestemte vi oss for å gå ut og spise litt på en eller annen lokal greie i nærområdet. Det var jo, hmm... Interessant ? Men vi greide oss. Mye kanskje takket være lonely planets phrasebook som jeg til enhver tid hadde på innerlommen, og tro det eller ei, men den reddet faktisk dagen av og til. (jeg har den faktisk med på jobb i skrivende stund, just in case jeg skulle finne på å møte noen kinesere her). Vi fikk ihvertfall i oss noe mat, og ble forsynt som det så fint heter. (bit dere merke i at jeg bruker ordet forsynt. Det sier ikke noe om vi ble mette eller om vi bare ikke ville ha alt eller hvordan det nå var.) Klokka nærmet seg 12, og vi gikk opp og vekket de andre, som i og for seg var delvis våkne allerede. Så spiste vi frokost, og splittet oss opp en tanke før vi skulle dra opp til flyplassen. Dvs. alle unntatt Daniel. Han måtte pent vente til neste dag, for flyet vi andre skulle ta var blitt fullt innen han fikk ordnet seg billett.Så delte vi oss, noen dro til Dragonfly for en ordentlig massasje, mens andre (Erik, Daniel og undertegnede) dro til Wall-Mart samt et elektro-fake marked. Avtalen var å møtes igjen og dra fra der Erik bodde kl. 18:00, flyet vårt skulle gå 21:10. Ting går som det går selvfølgelig, og med drosjer og rushtrafikk og det ene med det andre var vi ikke klare til avreise før klokka var 7. Det var først da vi fant ut at det ville ta for lang tid å kjøre taxi ut til flyplassen pga. traffikk. Så vi kastet oss ned på t-banen, tok første bane til Airport Express Train (som forøvrig var et maglev tog. Cool, cool), og kom oss så fort det nå enn lot seg gjøre opp på flyplassen. Som flyplassansatt så jeg at ting kanskje ville gå akkurat på håret. Og som sagt, vi sjekket inn på minuttet hva angår check-in deadline. Idet vi sjekket inn fikk vi vite at flyet var en time forsinket. Gjett om gjengen pusta lettet ut! Så vi kom oss greit egjennom alt vi skulle, og kom oss til Beijing. Det vi derimot ikke visste, var at dette flyet var ankommet fra LAX (Los Angeles). Følgelig var det 2 kategorier passasjerer, domestic arrivals og international arrivals. Spør du meg så er dette en merkelig måte å gjøre ting på. I tillegg så var det ikke så lett å skjønne. Flyet parkerte noget unna terminalen, så vi skulle ta buss fra flyet og inn til terminalen. Innstinktivt gikk vi på den bakerste av de to bussene da den første ble smekkfull. Hvorfor stå i en klynge av kinesere når vi kan stå behagelig og med en liten grad av komfort? Men vi skulle nok fulgt strømmen. Før vi visste ordet av det stod vi på international arrivals. Dvs. at mellom oss og Beijing var det en passkontroll, en tollkontroll, og bagasjen vår var på vei opp et annet sted!! Når man er på et sted hvor ingen snakker engelsk, så er det ikke en helt heldig situasjon. Spesielt ikke hvis man bare har et single-entry visa til Kina. Vi traff heldigvis på et flyplassmenneske som skjønte problemet, og fulgte oss ut. Tvers imellom alt, no questions asked. I tillegg kom 2 andre flyplassmennesker trillende på bagasjen vår. Fantastisk! Vi kom oss etterhvert til hotellet, etter noe om og menn med sjåføren og fikk installert oss i en kongeleilighet. 2 etg med kjøkken, 3 soverom 2 stuer, kontor og vaskerom samt walk in-closets for alle. Her skulle det gå fint an å bo. Men i Beijing var det kaldt. KALDT. Så vi fikk virkelig kjent på den bitende frosten som Kina har å by på.

Nei, men nå må jeg nesten se til å gjøre noe fornuftig her. Jeg er jo tross alt på jobb. Videre oppholdt i Beijing har blitt sånn nogenlunde beskrevet av Bendik, og dessuten får dere sikkert høre historiene og se bildene av oss som har kommet hjem. Jeg vil herved, på vegne av oss 4 som reiste i pulje 1 få takke Erik for gjestfrihet og opphold. Erik er en bra host, som vi gjerne besøker igjen. Og hvis vi noensinne skulle trenge prutehjelp, da vet vi hvem vi skal ringe. Igjen, hjertelig takk for turen!