Hva skal man si? Jeg trodde jeg var blitt urban, jeg trodde jeg hadde lært meg alt som er å lære om kollektiv transport, jeg trodde jeg var blitt flink til å bo i by. De 2 siste dagene har jeg dog begynt å trekke mine egne ferdigheter hva angår byboing litt i tvil.

 Mandags morgen, jeg tar t-banen til skolen som vanlig. Jeg har stått opp til vanlig tid, fått i meg min vanlige frokost, og kommet meg ut av døra til vanlig tid, i de vanlige klærne, med den vanlige ipoden i lomma med den vanlige musikken på øra. I det hele tatt, en helt vanlig start på dagen som igrunn ikke signaliserte noe som helst annet enn at det skulle bli nok en dag i rekken av vanlige dager. Jeg bruker den vanlige tiden ned til t-bane stasjonen, noe som fører til at jeg rekker banen som går hel. Forelesningene mine begynner kvart over, så det er perfekt timing å ta akkurat denne banen. Det er jo ikke bare jeg som skal til skolen denne dagen, ei heller noen andre dager for den saks skyld, så det er kun ståplasser igjen på t-banen; igjen som vanlig. For de som har tatt t-bane i Oslo så vet de det at det er noen glassruter som en slags vegg mellom sitteplassene og ståplassområdene. Her henger det alltid noen plakater med reklame, dikt eller informasjon om sporveienes, eller ruter som de jo heter nå om dagen, billetter og billettpriser. Rett foran der jeg står henger det et a4-ark med dikt. På ipoden dukker babe av Thomas Dybdahl opp, og det er for all del en kjempefin sang med nydelig orgel, men den gjør seg ikke på t-banen, for det ømme orgelet drukner rett og slett i støyen. Så jeg tar opp ipoden for å bytte sang. Siden jeg står ved der det diktet henger ser jeg ikke helt poenget med å holde meg fast siden jeg bare kan lene meg mot den glassruta som befinner seg der. Som sagt så gjort, jeg fikler med ipoden, t-banen akselererer og jeg lener meg mot glassveggen; SOM IKKE ER DER ! En rask refleks fra undertegnedes side som griper om nærmeste håndtak gjør at jeg ikke går hodestups ned i nakken og bakhodet på en stakkars uvitende jente som sitter i sin egen lille ipodverden på andre siden av "glassveggen". Selvfølgelig ser jeg nå at glasset ikke er der, og at det diktet er festet i rammen over, men det enset jeg ikke før NÅ. Jaja, kan skje den beste tenker jeg, og går på forelesning.

Ferdig på forelesning strener jeg kjapt ut av auditorium 1 i Vilhelm Bjerknes hus og går ut i friluft. Et ubesvart anrop fra Julie, dirigenten i Joysing, jeg ringer opp igjen og gjør ferdig samtalen før jeg beveger meg videre.

- Kan du ta med kamera på øvelsen idag?

- Ja, det kan jeg gjøre. Snakkes.

Så setter jeg kursen mot t-banen. Ipoden er i full gang allerede. Jeg skal hjem, spise mat og dermed ture videre til Joysingøvelse. Det nærmer seg jo tross alt konsert. Vel en tredjedel over diagonalen på frederikkeplassen ser jeg en som hilser iherdig i min retning. Jeg går i min ipodverden samtidig som jeg sender meldinger med søstern, så jeg enser ikke annet enn at han der var det ikke noe kjent med overhodet, hvor kan jeg ha han fra? Jeg hilser og roper ut et "halloy!" for sikkerhets skyld. Jeg får et rart merkverdig litt uforstående blikk og idet vi møtes midt på frederikkeplassen mumler han et hei tilbake. Noe sier meg at han kanskje ikke hilste på meg i utgangspunktet?

Turen hjem går overraskende bra. Jeg får kjøpt med de brøda jeg skal, samt litt middagsmat for utover uka. Middagen blir laget og spist, noter blir funnet fram og jeg setter kursen mot Jarbakken. Det betyr buss og bussbytte. Først rute 23 til Smestad, for deretter å bytte til 45 mot Voksen skog. 45 bussen er en typisk pendlerbuss og er alltid full av folk. Så også nå. Jeg kommer inn på bussen, og går bak til ståplassene. Der står det noen dresskledde mennesker, noen vanligkledde mennesker, samt en gjeng asiatiske små damer. Disse dro ikke akkurat opp gjennomsnittshøyden der borte, for å si det sånn. Selv i min ipodverden er jeg fæl til å få med meg samtaler som foregår blant utlendinger som ikke er på norsk. Samme om jeg forstår det eller ikke, det er lidderlig artig. Av og til forstår man noe også, jeg skjønte såppass at de var fra Filippinene. Så, på et rett strekke finner jeg det for godt å stable om litt i lommene mine. Et rett strekke, hva kan skje? Jeg tar ipoden og bytter sang med den ene handa, jeg holder mobilen i den andre, følgelig holder jeg meg ikke lenger noe sted i bussen.

Det jeg trodde var et rett strekke viste seg å ikke være helt rett alikevel. Det kom en sving, overraskende nok, i enden av det rette strekket, som jeg var mer eller mindre uforberedt på. Jeg har ansett meg for å være flink til å stå i buss etter mange års trening att og fram fra Eiker vgs, men alikevel kjenner jeg at bakovertippen tar tak i meg og jeg kan ikke gjøre annet enn å føle med. Hendene mine er jo fulle av alt annet, så jeg har ingen ledige hender å gripe tak i noen håndtak med. Tilslutt kjenner jeg vinduet mot ryggen min, og samtidig hører jeg et "ouch" et sted under bagen min. Det viser seg at hu ene filipinske dama satt på et klappsete bak der jeg stod, og nå blei henne MOST av min bag idet jeg falt bakover. Jeg er jo dobbelt så stor som henne! I forfjamselsen, og uten å vite om hun snakket norsk eller engelsk eller tagalog eller gudene vet hva slenger jeg ut noen unnskylder og sorryer om hverandre, ser at hun lever i beste velgående og snur meg rundt; samtidig som jeg tar et GODT tak i ståplasshåndtakene. Jeg snur meg rundt og skrur opp musikken min for sikkerhets skyld.

Jeg har tenkt som så at det var bare den dagen. Jeg hadde bare en dårlig mandag, DET må være lov. Dermed slo jeg meg til ro med det, inntil jeg var ute og trikket idag.

Etter å ha trålet vintagebutikkene på Grünerløkka på vei til skolen, der jeg forøvrig fant en SYKT kul bukse og en konge skjorte, var det tid for å trikke opp til Blindern. Jeg hopper på første og beste trikk, som er mer eller mindre helt full. Til tross for fullheten på trikken klarer jeg å se et ledig sete ved siden av en dame i 60-årene. Siden jeg ikke er den eneste som går på trikken så blir det litt kø i midtgangen, og vi bruker litt tid før jeg kommer meg fram til setet mitt. Vel framme ved setet må jeg snu meg en 180 grader for å få satt meg ned i setet rette veien. Innen jeg har kommet så langt, har det faktisk gått så lang tid at trikken begynner å kjøre, den akselererer opp i fart. NOK EN GANG var jeg totalt uforberedt på dette, og jeg ramler ned i setet mitt med sekk og paraply og poser som en elefant som prøver seg på å gå på line. Dette kommer totalt uforberedt på damen i 60-årene. Hun setter hjertet i halsen og hopper nærmest ut av vinduet på trikken idet jeg ramler ned i setet.

- Oj, der skvatt jeg godt du.

Sa hun til meg. Hun tok det helt greit og levde helt fint etterpå, gudskjelov. Men ja, jeg skremte livet av henne idet jeg ramlet ned i setet som en annen bondetulling som var ute med trikken.

Dermed, i lys av de 2 siste dagers hendelser har jeg begynt å trekke mine ferdigheter hva angår byboing og ISÆR kollektiv transport i tvil.